13 Mai Dag 13

Expedisjonslivets rutiner har fått fotfeste. Kroppen har omsider forstått alvoret og forsøker nå febrilsk å etterfylle det radikalt økte energibehovet med 220 jævla kg (som Isac Newton har regnet ut vil motsatt vei av oss), på vei opp mot Innlandsisen, trukket av to individ fra et samfunn der et realt dagsverk og god analog man-labour er forbeholdt folk fra øst, og hvor slipsknuter på høyde med selvdrap er det som teller. 

Vi har vært på rutens laveste punkt, om lag 1550moh. Vi har nå jobbet oss opp til 1750moh, og jevnt 12km/dag. Vinden har vært midt i snuten og ned den breen vi MÅ opp for å komme oss vekk fra de fantastisk storslåtte og grotesk sexy fjellene i øst. Vi har vært 13dg på tur og kjørt relativt hardt i høyden, både tindebestigning og forflytning. 

Vi både håper og føler at om ikke annet så sitter det noen gamle koloniherrer i noen gamle ærverdige lokaler på de britiske øyer og ser til oss med tårer av stolthet i øynene mens de røyker sin cubanske cigar og lesker seg med den fineste singlemalt som øyriket kan by på, i sin Chesterfieldsalong mens de nikker anerkjennende og plasserer vår innsats med andre som gjennom årene har hunget i selen å dratt, enten til døden eller suksess og et videre liv i sus og dus. 

Nå har akkurat en ny haug mat blitt inntatt, toppet med noen skjeer meierismør og sjokolade. Varghunger er et tegn på at kroppen nå har forstått alvoret. Den skal bare stålsette seg, for vi skal opp og fremover denne jævla breen. Håper også dere der hjemme har det nydelig. Det har vi. Polarklem-Cec&Lo